Jeg så Videodrome

Videodrome er en fengs­len­de pulp-thriller med en god dæsj Chronenbergian body-horror på top­pen. I kjer­nen av saken lig­ger tan­ker om for­bruks­kul­tur, medie­bil­det og hva folk put­ter i hjer­nen sin. Vår helt er Max – pro­gram­di­rek­tør og inn­kjøps­le­der for den knøtt­lil­le tv-stasjonen Civic TV, som har skå­ret seg ut et mar­ked innen sex og vold. Filmen fore­går i en nær frem­tid anno 1983, og Max er en sleazy-men-godhjertet busi­ness­fyr som spe­sia­li­se­rer seg på det por­no­gra­fis­ke – til han en dag stø­ter på Videodrome, et sjok­ke­ren­de pro­gram hans våke­ful­le pirat-paraboler pluk­ker opp. Videodrome synes å være regel­rett snuff-film, et gru­somt, ritu­elt tortur-og-mord pro­gram – og Max er umid­del­bart inter­es­sert. Han er over­be­vist om at han kan sel­ge pro­gram­met, og at det vil gjø­re gode tall for kana­len hans – og han blir raskt besatt av tan­ken på å kom­me i kon­takt med ska­per­ne.

“Oh, Professor O’Blivion hasn’t held a con­ver­sa­tion for almost twen­ty years! The mono­lo­gue is more his form.”

Gjennom sine kon­tak­ter i den por­no­gra­fis­ke under­ver­de­nen, og en masochis­tisk radio­vert kalt Nikki, kom­mer Max i kon­takt med Professor Brian O’Blivion, pre­di­kan­ten bak kathode-misjonskirken, et tros­sam­funn som frem­mer TV-titting som en ånde­lig akti­vi­tet og fjern­syns­bil­det som jevn­stilt med vir­ke­lig­he­ten. Nikki, som blir minst like besatt av Videodrome som Max øns­ker å ta del i pro­gram­met, og hun mis­ter livet for­an kame­ra­ene – og plut­se­lig vir­ker det som om Videodrome lages spe­si­fikt for Max, og at noen der ute er minst like ivrig etter å kom­me i kon­takt med Max som han er i å få kon­takt med dem.

I krø­ni­ke­ne over sosial kom­men­tar og sati­re vil nok ikke Videodrome bli hus­ket som et spe­si­elt strå­len­de eksem­pel – sam­funns­kri­tik­ken er åpen­lys, dyp som en søle­pytt og fun­ge­rer i hoved­sak som et sci-fi påskudd for å begyn­ne å leke med for­vreng­ning av kjøtt og den men­nes­ke­li­ge for­men, i nytel­sen og smer­tens navn. Videodromes pro­du­sen­ter sier de opp­da­get at det inn­tren­gen­de sig­na­let som lig­ger bak bil­det lot seg let­te­re inn­plan­te om klar­teks­ten det ble levert gjen­nom var bru­talt, sen­su­elt og umo­ral­sk – en for­tje­ner ikke akku­rat stjer­ne i boka for å pluk­ke opp medie­kom­men­ta­ren der, men om man fort­satt skul­le sli­te har Chronenberg put­tet inn en hen­dig talkshow-scene der Max blir utford­ret om nett­opp det­te emnet.

Temaet er alt­så bare påskud­det, men det det gir oss er en artig, dri­ven­de og visu­elt opp­finn­som film som går grun­dig av spo­ret i tredje akt, men som like­vel under­hol­der til sis­te spille­mi­nutt.

Videodrome (1983)
Videodrome poster Rating: 7.3/10 (61,836 votes)
Director: David Cronenberg
Writer: David Cronenberg
Stars: James Woods, Sonja Smits, Debbie Harry, Peter Dvorsky
Runtime: 87 min
Rated: R
Genre: Horror, Mystery, Sci-Fi
Released: 04 Feb 1983
Plot: A sleazy cable-TV pro­gram­mer beg­ins to see his life and the futu­re of media spin out of con­trol in a very unusu­al fashion when he acqui­res a new kind of pro­gram­ming for his sta­tion.

1 thought on “Jeg så Videodrome

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *