Jeg så Dementia AKA Daughter of Horror

Noen gan­ger kan det være vans­ke­lig å trek­ke ut av en film hvor­dan den var ment å for­stås i sin tid, om nok år og tiår har pas­sert siden den kom ut. Dementia er en dia­log­løs, kort film (55 minut­ter) om en ung kvin­nes opp­le­vel­ser i stor­by­en i løpet av en kveld. Så mye kan vi si mer eller mindre sik­kert. Hun er også, som tit­te­len ymter frem­på, ikke ved sine fulle fem – men jeg kla­rer ikke å se om hun er ond på grunn av gal­ska­pen, gal på grunn av ond­ska­pen, eller kan­skje ikke ond i det hele tatt. Kvinnen, som ikke gis noe navn noe sted (i for­teks­te­ne kal­les hun “the gamin” som goog­le for­tel­ler meg betyr noe til­sva­ren­de “løsun­gen”) bor i byens kji­pe­re strøk, og lei­lig­he­ten hen­nes veks­ler mel­lom lys og mør­ke i takt med de blin­ke­ne neon-skiltene rett på utsi­den. Ved fil­mens begyn­nel­se våk­ner hun brått fra et mare­ritt der hun svel­ges av bøl­ge­ne, hun pluk­ker opp en spring­kniv fra kom­mode­skuf­fen og begir seg ut i nat­ten, uvis­st til hvil­ket for­mål.

Det er i dis­se sce­ne­ne jeg begyn­ner å mis­te kon­tak­ten med fil­mens tid og sted. På sin ferd møter kvin­nen på allskens umo­ral – hun blir antas­tet av slib­ri­ge menn på gata – men så ler hun av fryd når den skyl­di­ge fyl­li­ken får juling av en politi­mann. I det hun trek­ker kni­ven opp av skuf­fen har hun et smil av til­freds­het og for­vent­ning i ansik­tet. Og hun lar seg lede av en karak­ter titu­lert som “den onde” inn i en frem­med rik manns bil, for å bli bespist, bedruk­ket, dra på et risqué danse­show og til­bake til rikin­gens suite, der hun blir over­sett til for­del for kak­sens mid­dag. Når hun kon­fron­te­rer ham med det­te blir det til krang­ling, og hun sløy­er ham med kni­ven og lar ham fal­le fra sky­skra­per­vin­du­et til gaten neden­for. Umiddelbart vir­ker hun for­fer­det over det hun har gjort, men på bakke­nivå kut­ter hun av den døde rikin­gens hånd for å få med seg medal­jon­gen sin som han rev med seg i fal­let. Det er rett og slett ikke klart hva slags begrep kvin­nen har om seg selv, om ver­den rundt seg, og om hva som skjer i hen­nes eget liv. En kan for­kla­re det hele med den demens som er nevnt i tit­te­len, men det er uan­sett til hin­der for å enga­sje­res i karak­te­ren og hen­nes skjebne, spe­si­elt i fra­vær av dia­log som kun­ne ha utbro­dert øye­blik­ke­ne en smu­le.

Jeg san­ser også en viss angst over beat-generasjonen i fil­men. Fortellingens kli­maks fore­går i en jazz-klubb fylt med både det­te og hint av tid­lig fem­titi­alls ung­doms­kul­tur. Her er poe­ter og filo­so­fer som leg­ger ut om sine visjo­ner til snel­ler og bim­boer, det røykes jazz­to­bakk, drik­kes vok­sen­brus og haes på man­ge vis en strå­len­de aften. Først her vir­ker vår pro­ta­go­nist vir­ke­lig hjem­me – hun ikles en strå­len­de kjo­le, synes å ha mye moro med å flør­te med “den onde” og glit­re sam­men med ban­den, før kvel­dens eska­pa­der kom­mer til­bake for å hjem­sø­ke hen­ne. Noe annet som hjem­sø­ker hen­ne er for­eld­re­ne, i en sce­ne litt tid­li­ge­re i fil­men som føles som den er lånt direk­te fra dick­ens’ “A Christmas Carol” ledes hun av en lan­terne­vei­ven­de skik­kel­se til de to døde for­eld­re­nes gra­ver, der hun gjen­opp­le­ver sce­ner fra barn­dom og ung­dom, med en far som slo og myr­det hen­nes mor, og en mor som var følel­ses­kald og uin­ter­es­sert. Det er ikke vans­ke­lig å se de to kari­ka­tu­re­ne igjen i løsun­gen – hun er brå og vol­de­lig som faren, kul og kald som moren – og det føles som om fil­men gjer­ne vil vi skal fin­ne gal­ska­pen hen­nes i dis­se til­bake­blik­ke­ne – men det blir for tynt.

Dementia er alt i alt en ålreit liten film­opp­le­vel­se, et eks­pe­ri­ment med en dia­log­løs men ikke lyd­løs film med en stak­kars(?) gru­som(?) kvin­ne i den akti­ve rol­len, omkran­set av en minst like vond ver­den. Som skrekk­film har den ikke stor effekt, og jeg betvi­ler at den noen­sin­ne had­de det, (den alter­na­ti­ve) tit­te­len til tross. Verdt å få med seg om man er glad i kurio­si­te­ter.

Dementia (1955)
Dementia poster Rating: 6.9/10 (1,190 votes)
Director: John Parker
Writer: N/A
Stars: Adrienne Barrett, Bruno VeSota, Ben Roseman, Richard Barron
Runtime: 61 min
Rated: N/A
Genre: Film-Noir, Horror, Mystery
Released: 22 Dec 1955
Plot: This film, with no dia­lo­gue at all, follows a psycho­tic young woman’s night­marish expe­ri­en­ces through one skid-row night.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *