Jeg så I am the Pretty Thing that Lives in the House

Noen fil­mer er ikke så mye skrekk­fil­mer som de er fil­mer som for­tel­ler en spø­kel­ses­his­to­rie. Så med I am the Pretty Thing that Lives in the House – en vak­ker tit­tel til en vak­ker, vag film som dri­ver fra begyn­nel­sen mot den uunn­gåe­li­ge slut­ten som et gjen­ferd flak­ker gjen­nom et rom for­lengst for­latt. Filmen er poe­tisk og stil­le, opp­tatt av å si ting om hus, om sje­ler og om den ufra­vi­ke­li­ge trist­he­ten ved vår egen død, som ikke len­ker oss fast med meta­fy­sisk kjet­ting, men med vårt eget blikk som nek­ter å vandre fra vår egen død.

Filmen (jeg for­sø­ker å spa­re meg for å tas­te tit­te­len for man­ge gan­ger) omhand­ler først og frem­st Lily, en ung plei­er som skal bo med en døen­de kvin­ne og pleie hen­ne på hen­nes sis­te dager. Iris, kvin­nen hun tje­ner var for­fat­ter av kiosk­ro­ma­ner, og spe­sia­li­ser­te seg på skrekk av en viss skjønn­het og ømhet, som pas­ser seg i sli­ke hyl­ler. Hennes mest kjen­te verk drei­de seg om Polly, en ung kvin­ne som mis­tet livet, og som i boken Iris skrev ikke vil­le for­tel­le hvor­dan hun selv døde. Den gam­le Iris for­veks­ler Lily med Polly, og etter­som måne­de­ne går inn­ser Lily at ikke er til­fel­dig­he­ter eller demens som er skyld i at Pollys navn fort­satt nev­nes.

I am the Pretty Thing that Lives in the House er ikke en fryk­te­lig skrem­men­de film – den har et lite knip­pe top­per, brå kutt eller kry­pen­de uro, men først og frem­st er det en film gjen­nom­sy­ret av en rolig og selv­sik­ker gru, en mild for­fer­del­se. Hjemsøkelsen som sit­ter i husets veg­ger er rett og slett ikke tru­en­de eller monst­røs nok til at fil­men kan sor­te­re inn under skrekk sånn jeg for­står sjan­ge­ren – faren pro­ta­go­nis­ten er i had­de ikke vært åpen­lys om hun ikke had­de erklært sin egen død i løpet av fil­mens første fem minut­ter. Men det betyr ikke at fil­men er et neder­lag – den er dyk­tig i å ska­pe en stem­ning der du er åpen for manus­for­fat­te­rens vage pro­sa om død og de døde, og de dødes egne mono­lo­ger om hvor­dan de for­står sin skjebne. Lily er en vel­eg­net guide gjen­nom det hele – hun er ikke stort til en figur, bare akku­rat defi­nert nok til at vi leser vir­ke­li­ge følel­ser på ansik­tet hen­nes, og akku­rat blank nok til å være oss, set­te vår egen ryt­me gjen­nom sce­ne­ne. Filmen er også visu­elt vak­ker – spe­si­elt bru­ken av lys og skyg­ger, dag og natt lik­te jeg svært godt – og fil­men rom­mer det tyde­ligs­te diege­tis­ke musikk-omkvedet i en film om hjem­sø­kel­ser siden “Rose Red”.

I am the Pretty Thing that Lives in the House vil nep­pe få blo­det til å pum­pe hos noen eller føre med seg søvn­lø­se net­ter, men i byt­te får du litt mer tanke­stoff enn i den jev­ne skrekk­film, selv om filo­so­fi­en – som plot­tet – er litt vag og uklar. Jeg sat­te pris på min tid sam­men med fil­men, og vil gjer­ne se fle­re poe­tis­ke, sakt­mo­di­ge skrekk­fil­mer.

I Am the Pretty Thing That Lives in the House (2016)
I Am the Pretty Thing That Lives in the House poster Rating: 4.9/10 (804 votes)
Director: Oz Perkins
Writer: Oz Perkins
Stars: Ruth Wilson, Paula Prentiss, Lucy Boynton, Bob Balaban
Runtime: 87 min
Rated: N/A
Genre: Thriller
Released: 28 Oct 2016
Plot: A young nur­se takes care of elder­ly aut­hor who lives in a haunted house.

1 thought on “Jeg så I am the Pretty Thing that Lives in the House

  1. Jeg liker det du sier om fil­men, selv om jeg så den med et utål­mo­dig hjer­te som ven­tet på å bli skremt! Jeg lik­te ikke hoved­per­sonen (som var den største grun­nen til at jeg ikke lik­te fil­men) men jeg tror nes­ten jeg må se den en gang til.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *