Jeg så The Entity

En ube­ha­ge­lig sann­het jeg må inn­røm­me i for­kant av det­te inn­leg­get er at jeg så The Entity for omkring syv år siden, og syn­tes da den var…pirrende. Den had­de plass i hodet mitt først og frem­st som fil­men den ‘berøm­te’ sce­nen i Scary Movie 2 refe­rer­te til, der en av figu­re­ne har sex med en usyn­lig angri­per opp­etter veg­ger og tak. I retro­spekt vet jeg ikke helt hvor­dan jeg kun­ne se for­bi hoved­per­sonens hjerte­skjæ­ren­de skrik og den enor­me urett­fer­dig­he­ten hun møter, men jeg gjor­de det. Denne gan­gen var jeg hel­dig­vis våken, og kan se ting kla­re­re.

Carla Moran kom­mer hjem fra et langt kvelds­kurs. Hun kys­ser sine soven­de barn, og kon­fron­te­rer sin elds­te sønn med en inn­kal­ling fra sko­len. I det hun skal til å sove blir hun kas­tet tvers over rom­met og vold­tatt av en usyn­lig angri­per. I brudd med sjan­ger­kon­ven­sjo­ner kas­ter Carla ikke bort mye tid med å benek­te sin egen opp­le­vel­se eller tvi­le ved det hun har sett – men hun har pro­ble­mer med å uttryk­ke det klart for andre, og frust­re­res over en sann men utro­lig his­to­rie. Motvillig går hun til psy­ko­log, den unge legen Phil Sneiderman, som pri­ser hen­ne for å kom­me og lover at de vil kom­me til bunns i det han for­tel­ler hen­ne er psy­kis­ke pla­ger og hal­lu­si­na­sjo­ner. Carla liker dia­gno­sen dår­lig – hun vet hva hun har opp­levd – men den etab­ler­te vis­dom­men vei­er tungt, og er rigid. Men angre­pe­ne fort­set­ter. Sønnen Ricky får hån­den bruk­ket av skap­nin­gen når han for­sø­ker å kom­me sin mor til unn­set­ning – Sneiderman og uni­ver­si­tets­le­ge­ne avvi­ser det som masse­hys­te­ri.The Entity

Phil Sneiderman er en ‘Nice Guy’. Har et enormt behov for å ha rett, for å være den ret­te, den enes­te som kan by Carla behand­lin­gen hun tren­ger. Han blir raskt for involvert i saken, stil­ler dypt­gra­ven­de spørs­mål om den fysis­ke, sub­jek­ti­ve opp­le­vel­sen av vold­tek­ten – had­de angri­pe­ren en stor penis? Han insis­te­rer på at hun egent­lig, om hun bare er ærlig med seg selv, er enig med ham. Han kan ikke aksep­te­re noe hun for­tel­ler ham. Alle valg bort fra ham er psy­ko­tis­ke, hys­te­ris­ke, alle valg i hans ret­ning er rasjo­nel­le, for­nuf­ti­ge.
I ryg­gen har Sneiderman et lege­korps, bestå­en­de av et titalls leger, eldre menn (og én kvin­ne). De sit­ter i et rom, kjede­røy­ken­de og spe­ku­le­rer i Carlas sek­su­el­le his­to­rie og selv­bil­de. Carla for­tel­ler Sneiderman at faren hen­nes, en prest, for­grep seg på hen­ne da hun var liten, og at hun som seks­ten­åring had­de et vil­tert og for­hold til en gutt som etter­hvert ble vol­de­lig mot hen­ne. De hev­der Carla har dik­tet opp farens incestu­øse over­grep, og lat­ter­lig­gjør ung­doms­kjæ­res­ten som en util­strek­ke­lig mann. Siden Carla nå er i et halv­veis sta­bilt for­hold skul­le alt være på sin plass, bestem­mer de. De spe­ku­le­rer at Carla ikke er i stand til å hånd­te­re “en vir­ke­lig mann” og har skapt en hys­te­risk fan­ta­si for å røm­me fra “rik­tig” sex, som hun fryk­ter. Blåmerker, bitt og kutt blir feid bort som selv­ska­ding under psy­ko­se.

“Gosh, Carla, you had me wor­ried! Y’know, for a second the­re I though you were real­ly attack­ed!”

Med den­ne teori­en skri­der behand­lin­gen frem, uten at den gjør noen nyt­te. Angrepene blir både vold­som­mere og hyp­pi­ge­re. Carla mis­ter motet, og føler seg ale­ne og for­latt, helt til barn­doms­venn­in­nen er vit­ne til at skap­nin­gen blå­ser ut vin­du­ene i hen­nes hus – det­te er det første øye­blik­ket der noen andre ser det Carla ser, og det begyn­ner vei­en til lind­ring. I en bok­han­del stø­ter de på en grup­pe para­psy­ko­lo­ger som er svært inter­es­sert i å fin­ne bevis på over­na­tur­li­ge feno­me­ner. Carla invi­te­rer dem hjem, og selv om de i begyn­nel­sen er skep­tis­ke ser de raskt feno­me­ne­ne selv, og er fra det øye­blik­ket dedi­kert til å hjel­pe Carla ut av situa­sjo­nen hun er i. Det kan ikke Sneiderman utstå. For ham er det­te per­son­lig, og han bryr seg kna­pt om Carla føler hun får hjelp av spø­kelses­je­ger­ne og ikke av ham – han  ha rett, han må være den ret­te. Han går gjen­nom uni­ver­si­te­tet for å for­sø­ke å stan­se deres eks­pe­ri­men­ter, han tryg­ler Carla om å kom­me med ham, slip­pe ham inn og være det ene san­ne fyr­tår­net i hen­nes liv. Carla sen­der ham vekk, før fil­mens kli­maks der para­psy­ko­lo­ge­ne vil fry­se skap­nin­gen som har tor­tu­rert Carla med fly­ten­de hydro­gen.

“Every time I’ve seen you, somet­hing wor­se has hap­pe­ned, and eve­ry time you’ve told me that it will go away once we get to the root of the pro­blem. Well I’ve got­ten real­ly sick of you clai­ming it is in me.”

Ved å gjø­re skap­nin­gen som for­gri­per seg på Carla navn­løs og form­løs kan fil­men effek­tivt brin­ge oss fra å ten­ke på en spe­si­fikk vold­tekt til vold­tekt gene­relt. Filmen er ikke sær­lig inter­es­sert i skap­nin­gen i det hele tatt – selv om para­psy­ko­lo­ge­ne mum­ler litt techno­bab­ble om dens fysis­ke eksis­tens er det på ingen måte rele­vant til plot­tet eller Carla – det blir sagt mer for å uttryk­ke deres karak­ter enn for å infor­me­re oss. En angri­per med et ansikt kun­ne man lett se ond­ska­pen i, og så sky­ve til side. Her er de enes­te med ansikt Carla, og fol­ke­ne rundt som rea­ge­rer på hva som fore­går.

Under kli­mak­set til fil­men har skap­nin­gen besatt inn­ret­nin­gen som spyt­ter fly­ten­de hydro­gen, og dyse­ne jager Carla omkring i en gjen­ska­ping av hjem­met hen­nes i uni­ver­si­te­tets gym­sal. Hun presses opp i et hjør­ne, og rett før hun skal fry­ses i hjel skri­ker hun til skapningen“You can tor­tu­re me, kill me – but you can’t have me!”. Umiddelbart eks­plo­de­rer hydro­gen­tan­ke­ne på en måte som er vans­ke­lig å ikke tol­ke som en mind blown-reak­sjon.

The Entity er ikke en intro­spek­tiv film, den er pop-horror og har noen visu­el­le og audib­le pre­ten­sjo­ner til fil­mer som The Exorcist og Poltergeist. Likevel er det vans­ke­lig å se for­bi den gans­ke inn­ly­sen­de para­be­len om hvor­dan folk og sam­funn rea­ge­rer på kvin­ners his­to­ri­er og opp­le­vel­ser, og hvor­dan et mas­ku­lint domi­nert sam­funn er til­bøye­lig til å tvi­le på en kvin­nes opp­le­vel­se. Det kan være jeg som over­for­tol­ker her, men jeg tror ikke det er en sam­men­treff at para­psy­ko­lo­ge­ne ledes av en eldre kvin­ne – et lite matri­ar­ki.

Filmen er kom­pe­tent skutt og skue­spil­let er for det mes­te godt, men den er befengt med betyd­nings­lø­se birol­ler, og blandt dis­se er dess­ver­re Carlas barn, både Billy og de to jen­te­ne, som føles mer som moti­va­sjon enn karak­te­rer. Den har også noen uhel­di­ge øye­blikk og ele­men­ter som jeg føler under­gra­ver det jeg ser som den sen­tra­le tema­tik­ken. F.eks ender Sneiderman med å red­de Carla ved å dra hen­ne ut av reg­net av iskaldt hydro­gen. Dette er en film jeg vel­dig gjer­ne skul­le sett en rema­ke av, med et opp­da­tert manus mer våkent for de sosia­le dimen­sjo­ne­ne fil­men rom­mer, men mest for å gjø­re den til­gjen­ge­lig for et stør­re pub­li­kum.

The Entity (1982)
The Entity poster Rating: 6.6/10 (10,940 votes)
Director: Sidney J. Furie
Writer: Frank De Felitta (novel), Frank De Felitta (scre­en­play)
Stars: Barbara Hershey, Ron Silver, David Labiosa, George Coe
Runtime: 125 min
Rated: R
Genre: Biography, Drama, Horror
Released: 04 Feb 1983
Plot: Supposedly based parti­al­ly on a true story, a woman is tor­men­ted and sexual­ly molested by an invi­sib­le demon.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *