Galskapens metode: Hvordan jeg ser (skrekk)film

Jeg kan ikke len­ger hus­ke nøy­ak­tig hvor­dan jeg fant på meto­den, men jeg hus­ker hva som var inspi­ra­sjo­nen.

I dis­ku­sjo­ner om skrekk­film har jeg for (u)vane å gjen­ta “Å se en skrekk­film og prøve å ikke bli skremt er som å se en kome­die og prøve å ikke le”. Det har vært mitt omkved så man­ge gan­ger nå at jeg genuint ikke hus­ker hvem som sa det først, men jeg er gans­ke sik­ker på at det ikke var meg. Likevel, jeg tror det fullt og fast. Å gå inn i en film­opp­le­vel­se med krys­se­de armer, luk­ket for fil­mens for­søk på å påvir­ke deg er å fra­røve deg selv en opp­le­vel­se, og å dem­pe eller fjer­ne hele poen­get med film­opp­le­vel­sen i utgangs­punk­tet. Det er slø­sing med tid og rime­lig tåpe­lig.

Dette, kom­bi­nert med en film­opp­le­vel­se fra ten­åre­ne ledet meg til meto­den. Da jeg var 15 så jeg The Blair Witch Project for første gang. Det var skole­fri, og for­eldre­en­he­ten var ute med båten og vil­le ikke kom­me til­bake på et par dager. Døgnrytmen min var alt tapt, og jeg begyn­te å se fil­men klokk­ken halv tre på nat­ten, i stum­men­de mør­ke. Dette var juli, så for å ikke kre­pe­re i var­men stod vin­du­er på alle kan­ter av rom­met åpne for å gi en solid gjen­nom­trekk om luf­ten beve­get seg. Huset var typisk norsk tre­hus, omtrent 130 år gam­melt og til­bøye­lig til å knir­ke og sige med tem­pe­ra­tur­skif­ter og ster­ke vind­kast. I anled­ning fri­he­ten ved å være hjem­me ale­ne had­de jeg kob­let data­ma­ski­nen min til den gam­le billedrørs-TVn i andre eta­sje. Den stod ikke i noe hjør­ne, eller engang mot en vegg, men med ryg­gen mot trappe­opp­gan­gen. Om noen skul­le kom­me opp trap­pen vil­le de der­med være syn­lig bak TVn. Stolen jeg satt på var en kjøk­ken­stol med pute. Ingen mulig­het til å lene seg til­bake, ingen rygg eller arm­le­ner til å klem­me betryg­gen­de om meg. For å ikke for­styr­re nabo­ene (siden vin­du­ene stod på vidt gap) had­de jeg på hode­te­le­fo­ner.

Dette er og for­blir den mest effek­ti­ve film­opp­le­vel­sen jeg har hatt. De til fil­men rele­van­te san­ser var full­sten­dig fengs­let av fil­men p.g.a. mør­ket og hode­te­le­fo­ne­ne. Samtidig var jeg fysisk utsatt. Stolen stod midt i rom­met, så jeg kun­ne ikke være trygg på at ingen­ting var bak meg, eller ved siden, eller engang bak bilde­fla­ten. Den (rela­tivt til juli måned) kjø­li­ge trek­ken bidro med ufor­ut­sig­ba­re beve­gel­ser i luf­ten som men­talt holdt meg på tær­ne og i en til­stand der jeg både kon­kret og meta­fo­risk så meg over skul­de­ren. Lite var det som under­veis i fil­men kun­ne min­ne meg om min trygg­het i den vir­ke­li­ge ver­den. For skrekk­film er det­te den opti­ma­le måten å opp­le­ve dem på, har jeg erfart. Det gjør deg som seer mye mer åpen for de stem­nin­ger og de inn­trykk som fil­men prøver å utset­te deg for.

Å se film med meto­den har andre for­de­ler også. Det gjør skrekk­film­tit­tin­gen til et ritua­le, med til­hø­ren­de steg man må gå igjen­nom, måter å opp­fø­re seg på, kle seg og være. Det betyr ikke at jeg sier en liten bønn før fil­men begyn­ner, eller at jeg ven­ter noen kos­misk gave for å ha sett film på ‘rik­tig’ måte. Men dis­se ste­ge­ne, dis­se til­hø­ren­de ele­men­te­ne gjør skrekk­film­tit­tin­gen mer dis­tinkt fra res­ten av dagen, mer unik, mer betyd­nings­full. Som føl­ge frem­he­ver den fil­men i kon­trast med hver­da­gen. Den gjør fil­men som det ritu­el­le ele­men­tet mer betyd­nings­full og, poten­si­elt, bedre.

Metoden høy­ner også et ele­ment av lek og spill i skrekk­film­tit­tin­gen. Filosofien Kendall Walton så det å enga­sje­res i fik­sjon som en lek vi leker med oss selv. Han for­søk­te å for­kla­re hvor­dan vi kan skrem­mes av noe vi vet ikke er vir­ke­lig, og selv om hans teori i så måte er sterkt kri­ti­sert synes jeg hans bil­de av skrekk­film­tit­ting som en lek er et godt et, for det gjør deg som pub­li­kum del­ak­tig i skrem­msels­pro­ses­sen, der målet er å bli så skremt som du kla­rer i møtet med fil­men. Det blir som ‘a game of chick­en’ der to spil­le­re tar en risi­ko for å se hvem som fei­ger ut først, men beg­ge spil­ler­ne er meg. Jeg har fin­ge­ren på knot­ten mer­ket ‘skrekk’, og siden jeg selv kan skru den både opp og ned vel­ger jeg å skru den høy­ere, for å utfordre meg selv og fin­ne gren­se­ne mine.

Uansett, etter mye om og men, her er bestand­de­le­ne i meto­den i liste­form:

  1. Vær ale­ne. Sosiale liv­lin­jer “red­der” oss fra skrekk­fil­mer.
  2. Fjern så mye lys som mulig. Hjelper med både fokus på film og usik­ker­het.
  3. Tving deg selv til å leg­ge til siden alt av pc og mobil. De både fjer­ner fokus og fun­ge­rer som “skjold”.
  4. Skru lyden så høyt du tåler. Bruk hode­te­le­fo­ner.
  5. Senk tem­pe­ra­tu­ren. Varme har en bero­li­gen­de effekt, kul­de gjør oss mer alert.
  6. Introduser usik­ker­hets­mo­men­ter. Blafrende gardiner/raslende per­sien­ner er bra.
  7. Om omsten­dig­he­te­ne til­la­ter det, ha på mini­malt med klær. Vær utsatt for ele­men­te­ne.
  8. Sitt nær skjer­men. Om mulig, ha ryg­gen åpen/ikke mot en vegg.
  9. Legg fjern­kon­troll eller annen kon­troll­me­ka­nis­me uten­for umid­del­bar rekke­vid­de. Ha ald­ri fin­ge­ren på kna­ppen.
  10. Ta fil­men på alvor/gi den en sjan­se. Aldri ald­ri ald­ri for­vent en dår­lig film. Vær åpnen, men­talt som fysisk.

Og det er det hele. Listen kan egent­lig kokes videre ned til vær utsatt – vær utsatt for inn­tryk­ke­ne, vær utsatt for ele­men­te­ne, vær utsatt for selve fil­men. Fjern tin­ge­ne som lig­ger imel­lom.

God film­opp­le­vel­se 🙂

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *